Kladdeblokk

Kladdeblokk

Kladdeblokk

Kladdeblokk for tanker, ord og handlinger

MED KONRAD LARSEN EN STORMNATT PÅ MYKEN-FJORDEN

Historier og sagn fra TrænaPosted by John Sandøy Fri, December 03, 2010 06:45:28

Konrad Larsen var bare 18 år da han var høvedsmann på sin eigen listerbåt. Og mannskapet hans var i omtrent samme alder. De hadde bestått sin manndomsprøve for lenge siden og kunne ta den verste dyst og tyngste prøve på havet med mot og godt humør.

En januardag sto de med listerbåten nordover fra Selvær for å dra bruket. Det kulte av nord fra morgenen, og de hadde en våt tur utover til feltet. Men da bruket var halvdratt, la nordvestrokket havet slett; det var som en eneste blåmyr om dem. Straks etter la det over med snøkov, digert så en snaur fra atterrommet til midt i båten.

Den unge høvedsmannen grunnet stygt på å sette garna "unna tappen", rause garnlenka unna vinden. Men han ville ikke være den som ga seg i første omgang. Lenka ble dratt til de hadde den på løft, da satte de den ut igjen. For båten ville ikke vake i den svære sjøen med alle garna inne. Stormen la på - og det ble ikke opphold i snøkaven.

Å ta seg opp til Selvær i kovdammen og rykende rokket var umulig. En gang strøk en båt forbi dem i kovet så kloss innpå at kavringer kunne ha blitt knust mellom snertingene på de to båtene da de passerte hverandre. Det bar unna været et stykke med Konrad Larsa-båten også til høvedsmannen var sikker på at de hadde reine Myken-fjorden for seg og ikke skulle risikere forland eller fluer om de drev aldri så mye i løpet av natten. Og så bakket de opp og forsøkte å holde seg på været.

Karene tok det med godt mot. Kovet og mørket var så tett at det var bare i morildskjæret frå de brytende bårekammene at de så ansiktene på hverandre. En og annen gang fikk de stygt drev innover båten, så det ble et tak med ausing for å få båten lens igjen. Men listeren berget seg godt. Verre var at de yngste begynte å lute ryggen og krype ihop nedom toftene som om de visnet. Når en snakket til dem, mumlet de bare fram svar. Frosten holdt på å ta dem. De som var eldst, måtte bruke makt på dem: brøt dem ihop i bakskottet, knuvlet og kakket dem, ertet dem opp i sinne. To mann veltet seg til slutt i midtrommet i et hissig ryggtak oppi fiskhaugen. Men varmen og motet kom.

Plutselig skar en lysning over båten. "Sjå!" Den eine av karene peker opp mot masten. Der blafrer det en blåkvit loge. Et lys som ingen visste hvorfra kom. Det dirret og blafret, og bestet fikk det til å glitre med underlig glimt i karenes vassdryppende sjøhyre. Flere av karene ble underlig stille og hvite i ansiktet. "Fegda", hvisket en halvhøyt fram for seg. "Vi ser aldri land meir " - en av de yngre skrek det ut i redsel. "Hald kjeft!" skrek høvedsmannen. "Det er løktmainna, og det e mange som ha sett slekt på havet før." Og med det samme hoppet enda et lys fram i masten. Det holdt seg lenge utover natten.

Karene kjempet tungt med frosten og sulten. Mat eller vann hadde de ikke i båten. Men de lesket seg med snøen som stormen pisket innover dem i uopphørlige byger. En og annen gang utover etternatten fikk de tunge super innover seg av brottsjøer. Strømmen hadde antakelig snudd og kvesset skavlene adskillig. Men stormen var heller løyet en smule etter midnatt. Karene fikk en oppstiver og arbeidet i seg varmen for hver gang de hadde fått en skavl innover seg.

Det seg omsider en matt grålysning innover det stormfaksede havet. Kovet letnet litt, så karene begynte å se seg om etter landkjenning. En gang i løpet av natten hadde de hørt lyden av et fall, men så svakt at det var umulig å kjenne det på målet. Først ved 11-tiden om formiddagen fikk de kjenning av Myken. Og så ble kursen lagt for Selvær.

De kom velberget til Selvær, og det gjorde alle de andre båtene som hadde ridd uværet av på Myken-fjorden også. Med unntak av Nikolai Larsen, Nord-Solvær, som om natten hadde seilt seg på et fløskjær og mistet en av mannskapet. De overlevende hadde hatt en fæl natt i en lemlestet båt, og i sorg over kameraten som var blitt igjen i brottet. Men to dager etter hadde de fått en ny mann i stedet, og seilas og arbeid foregikk på de samme felter som før.

De som slåss med havet hver dag og kjenner lengselen etter denne kampen i seg fra han kan sette føttene under seg, lar seg aldri skremme. Denne natten fikk siden navnet "Nikolai Larsa-natten".

(Ragnar Mogård, Træna)