Kladdeblokk

Kladdeblokk

Kladdeblokk

Kladdeblokk for tanker, ord og handlinger

Tuftefolket på Sandflesa

Historier og sagn fra TrænaPosted by John Sandøy Thu, December 23, 2010 22:03:24

Langt til havs rett ut for Trena på Helgeland ligger det en liten banke som kalles Sandflesa; det er en utmerket fiskeplass, men vanskelig å finne, for den flytter seg fra sted til annet. Men den som er så heldig å treffe på den, er sikker på å gjøre godt fiske. Luter han seg over båtripen, ser han i klart og stille vær et smalt søkk på bunnen, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og en diger fjellknatt på skap som et naust. Denne banken har ikke alltid ligget på havets bunn. I gamle dager var den en øy og tilhørte en rik helgelandsbonde; til ly mot uvær under sommerfisket hadde han satt opp en rorbu der, og den var større og bedre enn rorbuer bruker være. Det finnes dem som tror at Sandflesa ennå stundom hever seg opp over havet som en vakker øy. Dette skal jeg la være usagt, men i hin tid gikk det ikke riktig til på den øde holmen. Fiskere og ferdesfolk sa for visst at de hadde hørt latter og styr, spill og dans og hamring og annen romstering, og oppsang liksom til jekteoppsetting, når de fór der forbi. Derfor satte de gjerne kosen et stykke utenom; men det var ingen som kunne fortelle at han hadde sett en levende sjel på Sandflesa.

Denne rike bonden jeg talte om, hadde to sønner, som hette Hans Nikolai og Lykke-Anders. Den eldste var en som det ikke var godt å bli klok på; det var en lei kar å komme til rettes med, og han hadde enda mer næringsvett enn nordlendinger pleier ha, og de har sjelden for lite av den guds gave. Den andre, Lykke-Anders, var en villstyring, men alltid i godlaget, og han sa støtt, om det gikk aldri så galt, at han hadde lykken med seg. Var han ute og plyndret ørnereir, og ørnen flenget ansiktet hans så blodet rant, sa han det samme, bare han kom hjem med en ørneunge; kollseilte han, som ikke sjelden hendte, og de fant ham på hvelvet, forkommen av væte og kulde, så svarte han, når noen spurte hvordan han hadde det: "Å, passelig væl; jeg er da frelst; lykka er med meg."

Ved den tid faren døde, var de voksne, og noen tid etter skulle de begge ut på Sandflesa og hente en del redskap som var satt igjen der etter sommerfisket. Lykk-Anders hadde med seg børsa, som alltid fulgte ham hvor han fór. Det var sent på høsten dette, etter den tid fiskerne bruker reise på utror. Hans Nikolai talte ikke stort på denne reisen, men han tenkte nok på mangt og meget.

De ble ikke ferdige til å ta på hjemveien før det led mot kveld.

"Hør, vet du hva, Lykk-Anders, det blir ska'vær i natt," sa Hans Nikolai, og så utover havet, "jeg mener det er best vi blir over her til i morgen."

"Ska'vær bli det ikke," svarte Anders, "for de syv Søstrene har ikke fått på seg skoddehetta. La det skure."

Men så klaget den andre over at han var trett, og til sist ble de da enige om å være natten over. Da Anders våknet, var han alene; han så hverken broren eller båten, før han kom opp på toppen av holmen; da øynet han den langt borte, som en måke som fløy mot land. Lykk-Anders kunne ikke skjønne meningen med dette. For nistebommen lå igjen der, et anker med, børsa og forskjellig annet. Anders var ikke av dem som gikk lenge og grundet på en ting. "Han kommer vel igjen til kvelds," sa han, og ga seg i kast med nisten; "en skarv den som blir motlaus før han er matlaus." Men det kom ingen bror til kvelden, og Lykk-Anders ventet dag etter dag, og uke etter uke; så kunne han skjønne han selv skulle bli ved arven udelt; og det var tanken hans òg, for da Hans Nikolai var kommet under land, kollseilte han båten, og sa at Lykk-Anders hadde blitt.

Men Lykk-Anders mistet ikke motet; han samlet rekved i fjæra, skjøt sjøfugl og sanket skjell og sløke; han gjorde seg en flåte av hjellved, og fisket med en seitroe som var lagt etter der. En dag han drev på med dette, fikk han øye på et søkk i sanden, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og han kunne tydelig skjelne merket etter vridningen i tauene like fra sjøen og opp til fjellknatten. Så tenkte han med seg selv, det hadde ingen fare med ham, for han så det var sant det han ofte hadde hørt, at tuftefolket hadde tilhold der og drev stort jektebruk.

"Gudskjelov for godt selskap! Det er just godtfolk. Ja, det er som jeg sier, lykka er med meg," tenkte Lykk-Anders; kanskje sa han det også, for han kunne nok trenge å snakke litt iblant. Slik levde han utover høsten; engang så han en båt; han satte et plagg på en stang og viftet med; men i det samme falt seilet, folkene satte seg til årene og rodde bort igjen i hui og hast; de trodde det var tuftefolket som flagget og viftet.

Om julekvelden fikk han høre fioliner og musikk langt ute fra havet; da han gikk ut, så han en lysning; den kom fra en stor nordlandsjekt som gled inn mot land. Men slik en jekt hadde ingen sett før. Den hadde et urimelig stort råseil, som han syntes var av silke, og det smekreste tauverk, ikke tykkere enn om det hadde vært av ståltråd; og alt som hørte til, svarte til dette, så gildt og grust som en nordlending kan ønske seg det. Hele jekta var full av blåkledde småfolk, men hun som sto ved roret, var pyntet som brud, og så staselig som en dronning; for hun hadde krone og kostelige klær. Men det kunne han se, at hun var et menneske, for hun var stor av vekst, og vakrere enn tuftefolkene, ja Lykk-Anders syntes hun var så vakker at han aldri hadde sett en jente så vakker. Jekta styrte mot land, der han Lykk-Anders sto; men snartenkt som han var, strøk han inn i rorbua, rev børsa fra veggen, og krøp opp på den store hjellen som var der; der lå han vel gjemt, men kunne likevel se det som gikk for seg i bua. Han så snart at det krydde inne i stua; den ble stappende full, og det kom fler og fler. Det tok til å knake i veggene, og stua vidde seg ut til alle kanter, og det ble så staselig og utstaffert der at det kunne ikke være staseligere hos den rikeste handelsmann; det var mest som på kongens slott. Det ble dekket bord med de kosteligste retter, og tallerkener og fat og alle kjørel var av sølv og gull.

Da de hadde ett, ga de seg til å danse. Under danseståket krøp Lykk-Anders ut gjennom ljoren, som satt på den ene siden av taket, og kløv ned. Han sprang ned til jekta, kastet fyrstålet sitt over den, og skar for sikkerhets skyld et kors i den med telgjekniven også. Da han kom opp igjen, var dansen i full gang; bordene danset, og benker og stoler og alt som i stua var, danset med. Den eneste som ikke danset, var bruden; hun satt bare og så på, og når brudgommen ville ha henne opp, skjøv hun ham fra seg. Men ellers var det ikke stans: spillemannen pustet ikke og stillet ikke eller rørte på knappen; han spilte i ett vekk med keiva, og trådte takten til svetten silte av ham, og han ikke kunne se fela for støv og røyk. Da Anders kjente at han også tok til å lette på føttene der han sto, sa han til seg selv: "Nå er det nok best jeg gir en smell, ellers så spiller han meg fra gård og grunn." Så snudde han børsa om og stakk den inn gjennom vindusgluggen, og skjøt den av over hodet på bruden, men rangt - ellers hadde kulen råket ham selv. I samme blinken skuddet gikk, fór alt tuftefolket på dør, den ene over den andre, men da de fikk se at jekta var bundet, bar de seg ille og krøp inn i et hull i berget. Men all gullstasen og sølvtøyet var igjen, og bruden satt der også; det var som hun var kommen til seg selv igjen. Hun fortalte Lykk-Anders at hun var blitt bergtatt da hun var lite barn. Da mor hennes var ved grindene en gang og skulle melke, hadde hun henne med, men så fikk hun et ærend hjem og lot henne sitte igjen i lyngen under en enerbusk; hun kunne gjerne spise bær, sa hun, bare hun sa tre ganger:

"Jeg spiser av enebær blå
med Jesu kors oppå
jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død."

Men da moren var borte, fant hun så mange bær at hun glemte å lese, og så ble hun tatt i berg. Hun hadde ikke fått annen lyte der enn at hun hadde mistet det siste leddet på veslefingeren, og hun hadde hatt det godt og vel hos tuftefolket, sa hun; men det hadde ikke sitt rette lag, syntes hun; det var liksom noe grov henne, og ille hadde hun også vært plaget ved at den tuftekallen som de ville ha henne til å ta, hang over henne sent og tidlig. Da Anders hørte hvem mor hennes var, og hvor hun var fra, visste han at hun var av slekten hans, og de ble snart venner og vel forlikte, som en sier. Da sa Lykk-Anders med skjel at lykken var med ham. Så reiste de hjem, og tok med seg jekta og alt det gull og sølv og alle de kostelige ting som var igjen i rorbua, så Anders ble mange ganger rikere enn broren.

Men Hans Nikolai hadde sin tro om hvor all denne rikdommen var kommet fra, og han ville ikke være mindre rik han. Han visste at troll og tuftefolk bruker være ute og ferdes om julekvelden, og så reiste han til Sandflesa ved det leite. Om julekvelden fikk han også se ild og lys, men det var som morild som gnistret. Da det kom nærmere, hørte han plask og fælslige hyl og kalde, skjelvende skrik, og han fornam en fæl fjærelukt. I redsel løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i land. De var korte og tykke som høysåter, hadde full skinnhyre på seg, skinnstakk og sjøstøvler og store votter som hang nesten ned på bakken. I stedet for hode og hår hadde de en tangvase. Da de krabbet opp i stranden, lyste det etter dem som av en neverlue, og når de ristet seg, sprutet gnistene om dem. Da de kom oppover, krøp Hans Nikolai opp på hjellen, som bror hans hadde gjort. Draugene bar med seg en stor stein opp i bua, og la til å banke sjøvottene sine tørre, og iblant skrek de så det isnet gjennom Hans Nikolai på hjellen. Siden nyste en av dem i ildmørjen for å få varme på gruen, mens de andre bar inn lyng og rekved så rå og tung som bly. Røken og heten var nær ved å kvele ham som lå på hjellen, og for å komme til å puste og få frisk luft, prøvde han å krype ut gjennom ljoren; men han var mer grovlemmet enn broren, og så ble han sittende fast og kunne hverken komme ut eller inn. Nå ble han redd og ga seg til å skrike, men draugene skrek enda verre, og de skrek og bar seg, og tumlet og banket både ute og inne. Men da hanen gol, ble de borte, og da slapp Hans Nikolai løs, han òg. Da han kom hjem, var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og lofter der han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland tillegger draugen. Før han døde, kom han likevel til samling igjen, og han fikk kristen jord, som de sier.

Siden den tid har ikke noe menneske satt sin fot på Sandflesa. Den sank, og tuftefolket, trodde de, flyttet til Lekangholmene. Lykk-Anders gikk det støtt godt med; ingen jekt gjorde så heldige reiser som hans. Men hver gang han kom til Lekangholmen, ble det stilt; tuftefolket gikk ombord eller i land med varene sine; men om en stund fikk han bør, enten han reiste til Bergen eller hjem igjen. Han fikk mange barn, og alle var de friske og kjekke, men de manglet alle det siste leddet på venstre veslefingeren.



Draugen

Historier og sagn fra TrænaPosted by John Sandøy Wed, December 22, 2010 06:41:46


En mann fra Træna satt roen utpå sjøen en dag og drog nokså mye fisk. I skumringa skulle han ro på land. Da får han se noe svart et stykke fra båten. Det kom nærmere og nærmere, og da vart mannen redd, for da så han at det var draugen.

Draugen la labbene på ripa. Da tok mannen et skortre og sa: "Slepp du ikkje så slår eg til deg". Draugen svarte ikke, og mannen slo til draugen så han for bort i sjøen. Men om ei stund kom han att og la labbene på ripa. Da sa mannen igjen: "Dreg du deg ikkje bort så slår eg ein gong til, og då legg eg ikkje tunga imellom". I det samme for han og morelden stod etter han.

Da kom mannen seg i årene; men da var det som båten gikk for segl. Da mannen kom på land, fortalte han dette; men det var ikke mange på sjøen dagen etter.



Emissærer

Historier og sagn fra TrænaPosted by John Sandøy Sun, December 19, 2010 10:43:31

I tidligere tider kom det reisende emissærer to ganger om året.

Første gangen når alle mannfolka var i Lofoten , neste gang var i slaktertiden.



MED KONRAD LARSEN EN STORMNATT PÅ MYKEN-FJORDEN

Historier og sagn fra TrænaPosted by John Sandøy Fri, December 03, 2010 06:45:28

Konrad Larsen var bare 18 år da han var høvedsmann på sin eigen listerbåt. Og mannskapet hans var i omtrent samme alder. De hadde bestått sin manndomsprøve for lenge siden og kunne ta den verste dyst og tyngste prøve på havet med mot og godt humør.

En januardag sto de med listerbåten nordover fra Selvær for å dra bruket. Det kulte av nord fra morgenen, og de hadde en våt tur utover til feltet. Men da bruket var halvdratt, la nordvestrokket havet slett; det var som en eneste blåmyr om dem. Straks etter la det over med snøkov, digert så en snaur fra atterrommet til midt i båten.

Den unge høvedsmannen grunnet stygt på å sette garna "unna tappen", rause garnlenka unna vinden. Men han ville ikke være den som ga seg i første omgang. Lenka ble dratt til de hadde den på løft, da satte de den ut igjen. For båten ville ikke vake i den svære sjøen med alle garna inne. Stormen la på - og det ble ikke opphold i snøkaven.

Å ta seg opp til Selvær i kovdammen og rykende rokket var umulig. En gang strøk en båt forbi dem i kovet så kloss innpå at kavringer kunne ha blitt knust mellom snertingene på de to båtene da de passerte hverandre. Det bar unna været et stykke med Konrad Larsa-båten også til høvedsmannen var sikker på at de hadde reine Myken-fjorden for seg og ikke skulle risikere forland eller fluer om de drev aldri så mye i løpet av natten. Og så bakket de opp og forsøkte å holde seg på været.

Karene tok det med godt mot. Kovet og mørket var så tett at det var bare i morildskjæret frå de brytende bårekammene at de så ansiktene på hverandre. En og annen gang fikk de stygt drev innover båten, så det ble et tak med ausing for å få båten lens igjen. Men listeren berget seg godt. Verre var at de yngste begynte å lute ryggen og krype ihop nedom toftene som om de visnet. Når en snakket til dem, mumlet de bare fram svar. Frosten holdt på å ta dem. De som var eldst, måtte bruke makt på dem: brøt dem ihop i bakskottet, knuvlet og kakket dem, ertet dem opp i sinne. To mann veltet seg til slutt i midtrommet i et hissig ryggtak oppi fiskhaugen. Men varmen og motet kom.

Plutselig skar en lysning over båten. "Sjå!" Den eine av karene peker opp mot masten. Der blafrer det en blåkvit loge. Et lys som ingen visste hvorfra kom. Det dirret og blafret, og bestet fikk det til å glitre med underlig glimt i karenes vassdryppende sjøhyre. Flere av karene ble underlig stille og hvite i ansiktet. "Fegda", hvisket en halvhøyt fram for seg. "Vi ser aldri land meir " - en av de yngre skrek det ut i redsel. "Hald kjeft!" skrek høvedsmannen. "Det er løktmainna, og det e mange som ha sett slekt på havet før." Og med det samme hoppet enda et lys fram i masten. Det holdt seg lenge utover natten.

Karene kjempet tungt med frosten og sulten. Mat eller vann hadde de ikke i båten. Men de lesket seg med snøen som stormen pisket innover dem i uopphørlige byger. En og annen gang utover etternatten fikk de tunge super innover seg av brottsjøer. Strømmen hadde antakelig snudd og kvesset skavlene adskillig. Men stormen var heller løyet en smule etter midnatt. Karene fikk en oppstiver og arbeidet i seg varmen for hver gang de hadde fått en skavl innover seg.

Det seg omsider en matt grålysning innover det stormfaksede havet. Kovet letnet litt, så karene begynte å se seg om etter landkjenning. En gang i løpet av natten hadde de hørt lyden av et fall, men så svakt at det var umulig å kjenne det på målet. Først ved 11-tiden om formiddagen fikk de kjenning av Myken. Og så ble kursen lagt for Selvær.

De kom velberget til Selvær, og det gjorde alle de andre båtene som hadde ridd uværet av på Myken-fjorden også. Med unntak av Nikolai Larsen, Nord-Solvær, som om natten hadde seilt seg på et fløskjær og mistet en av mannskapet. De overlevende hadde hatt en fæl natt i en lemlestet båt, og i sorg over kameraten som var blitt igjen i brottet. Men to dager etter hadde de fått en ny mann i stedet, og seilas og arbeid foregikk på de samme felter som før.

De som slåss med havet hver dag og kjenner lengselen etter denne kampen i seg fra han kan sette føttene under seg, lar seg aldri skremme. Denne natten fikk siden navnet "Nikolai Larsa-natten".

(Ragnar Mogård, Træna)

Stalin

Historier og sagn fra TrænaPosted by John Sandøy Wed, December 01, 2010 20:46:02

Under 2. Verdenskrig hadde de alierte planer om å dele Norge i to. Planleggingen av invasjonen var kommet langt før det hele ble skrinlagt. I den forbindelse fraktet Shetlandsgjengen store menger våpen. Disse ble blandt annet tatt i mot i Selvær og Træna for deretter å bli fraktet videre til fastlandet.

Alle viste om denne trafikken og det kom også den Tyske Okupasjonsmakten "for øret". En dag fikk August i Dørvær besøk av to offiserer. August bodde litt for seg selv og var ikke så nøye med hva han sa og gjorde. Låsen i døra hans var et gevær som han satte under dørklinka. Det er usikkert om han hadde tilatelse til å ha dette geværet, men han brukte det til å skyte måker og andre sjøfugel. Disse brukte han til å mate Rev med, da han hadde en liten revefarm på si.

Offiserene var veldig høflig og gikk veldig forsiktig fram. De hadde en flaske med seg som de spanderte av. Det var sikkert ordentlig kjøpebrennvin. De spanderte og skjenket opp flere drammer før de kom fram til saken . Spørsmålet var om han viste om noen som hadde våpen ? Å ja det viste han da ..! Stemningen steg, korken ble skrudd av og en ny dram ble skjenket opp. Ja, hvem var nå det da, lurte de på? Jo han August sa da som det var - Han STALIN, han har rikelig med våpen. Korken ble skrudd på flaska igjen og de tyske offiserene sa takk for seg.

GIFTARTANKA

Historier og sagn fra TrænaPosted by John Sandøy Wed, November 24, 2010 18:48:35

Ein gamalglunt uti øyan gjekk med giftartanka. Han hadde vore forlova ei god stund, så det var på ti'en at han gifta seg med jenta og vart ferdig med den tengen.

Men i gamaltida så mått dei gje presten betaling for vielsen, og glunten var osekker på om han hadde penga nok tel det her. Han var heldig og traff på ein nygift kjenning, og spurde han kva han mått' betal for å kom inn i ektestanden - kva presten forlanga? Den andre svara at presten forlanga ikkje nåkka, det var etter kva brurparet syntes han ha gjort dei tel hjelp.

"Du er vel ein tosk, gjorde du ikkje ein avtale med han? " spurde gamalglunten. "Nei, eg gav han berre ei krones pænge", svara kjenningen. "Gav du presten berre ei krona? Kva sa han då?" "Jau, han såg ei god stund på brura og så tok han opp pængpongen og så gav han meg 50 øre igjen."

(Cato Andersen, Træna.)

STORFLODAGEN

Sagn fra TrænaPosted by John Sandøy Tue, November 23, 2010 19:46:45


I 1901 gjekk det ei fæl flodbølga over kysten på Nordland. I den tida budde der folk på nesten all øyan og holman utover havet. Dei dreiv fesken' og ha et beboelseshus og eit sjyhus kvar nedi fjæra. Sjølve heimhusan var så små at dei kunne ha berre det mest nødvendige der. Resten mått dei ha i naustan. Foruten båt og bruk ha dei saltamaten der. Kjøtt etter slaktinga om hausten og mange feskstampa med rødsei og auer og sånt forskjellig. Og skinnan som dei spikra omkreng på veggan etter slaktinga, bar dei inn i naustet då dei var tørr og la dei i eit la til skinnhandleran kom.

Den dagen i 1901 då floa gjekk over Træna, forsvann ikkje lett utur manns minne. På Sanna sopa ho sjyhusan og det som i dei var lokst på havet. Især var det ein mann som vart ribba for absolutt alt, eller ribba tel skinnet.

Eit par år etter storflodagen traff han ein kjenning. Han var enno så oppi det då han sku fortell kor mykje han ha mesta, og la ut - to båta, feskbruket, eit svært la med skinn, sauskinn og kalveskinn, ja der var telmed spillernye skinnskinn som ikkje hadde vore på krettur før".

(Cato Andersen, Træna.)

Flott møte med WWF

KrillPosted by John Sandøy Fri, June 18, 2010 19:54:00

Jeg ble invitert til WWF her om dagen for å prate om forholdet mellom Aker Biomarine, WWF og fiske etter Krill.

Dette var et hyggelig møte som avklarte mye av det jeg lurte om dette emne. Jeg har vært redd for at WWF var så mye sponset av Aker BioMarine at de var handlingslammet. Nå er jeg langt mindre sikker på at de er "kjøpt og betalt" - Jeg er nå ganske sikker på at de ikke er det. Kanskje snarere tvert i mot. Det kan til og med være at jeg har tatt helt feil og at den måten WWF jobber på er helt riktig. Jeg tror tilogmed at jeg har vært urettferdig mot organisasjonen i tidligere innlegg.

Etter å ha tenkt meg om så støtter jeg måten WWF jobber på. Det meste står på denne linken. http://www.wwf.no/bibliotek/wwf_naturfakta/hav/krill Jeg har også valgt å bli støttemedlem.

Pr i dag så fiskes det ikke så mye Krill. I 2009 ble det fisket ca 124 tusen tonn, som i seg selv er et stort tall. Til sammenligning så er kvoten for Norsk Vårgytende Sild (NVG) på 894 630 tonn. Men bestanden annslåes til å ligge mellom 50 og 500 millioner tonn. Det at det er så stort gap mellom laveste og høyeste anslag om hvor stor bestanden er kan tyde på at kunnskapen ikke er god nok. Av de 124 tusen tonnene som ble fisket i 2009 ble ca 44 tusen tonn fisket av Norske båter, eller kanskje av en Norsk båt. Jeg er litt usikker på om det var andre Norske båter enn Saga Sea som var i aktivt fiske i 2009.

Jeg har etter beste evne prøvd å sette meg inn i forhold rundt dette, og jeg vil fortsette med dette. Det er mange forhold å sette seg inn i. Eksempelvis så har jeg ikke funnet ut hvor mye Krill hver enkelt båt kan fiske. Jeg er også usikker på hvor mye av Krillen som går til helserelaterte produkter og hvor mye som går til fiskemel og olje. MS Saga Sea leverte i 2009 - 6.350 tonn krill mel og 230 tonn of high value krill. Hvor mye av fangsten som gikk med til de forskjellige typene er ikke så enkelt å regne ut. Men det skal jeg nok finne ut av.

En annen sak er at fiske pr i dag foregår på et forholdsvis lite område. MS Saga Sea har foreksempel konsesjon på begge sider Sørpolkontinentet, men har i 2009 bare fisket på den ene siden. Desuten er det blitt gitt tilatelse til prøvefiske i område 48.6 (Bouvetområdet) - hvorfor skal det være nødvendig når det er så mye å ta av i resten av Sørishavet. OSV.OSV

Følg med det kommer mer om dette.

Next »